Om meg

Et knippe raske om hvem jeg er:

* Godt voksen kvinne, oppvokst på Nordmøre og i Nord Trøndelag, residerer i Fevåg.

* Har fire store barn, to jenter og to gutter.

* Har to utdanninger, en praktisk med svennebrev og en akademisk. Mao jeg er frisør og har

drevet egen salong, og senere ble jeg adjunkt med fordypnng i musikk og teaterarbeid/drama.

* Har en sterk bevissthet av at livet er mer enn jobben og menneskene mer en CV'en.

* Er glad i dyr, og spesiellt katter. Liker å gi kattene mine morsomme navn (Jeg har hatt

Lille potet, Mao, Amadeuzs Animale, og Tokyo.)

* Synger mye og ofte, lager sanger og spiller gitar.

* Har skrevet mange dikt, sanger og mye annet skriblerier... Har blogget (ulike blogger) i

mer enn 15 år.

* Maler bilder, syr, fotograferer og gjør gjerne litt håndarbeid også...

* Brenner for å bygge mennesker innenifra og lokke frem ressursene i oss.

* Brenner for å hjelpe mennesker til større frihet. Bidrar gjerne, der jeg blir "invitert",

til å avsløre tankebygninger som holder menneskene nede.

* Brenner for å utbre Guds Rike der jeg er. Guds rike befinner seg i den usynlige

virkelighet.

* Jeg tror at å tro på Jesus Kristus, er den eneste veien til Gud! Gode gjerninger holder

ikke til himlen. Kun Jesus frelsesverk, som vi får ved tro, av bare nåde.

* Brenner litt ekstra for å heie fram kristne kvinner "fram i fult dagslys", kaste fra seg

alt som holder en nede, og sterkere og mer høylydt!! lever ut Kristuslivet som finnes i

den som tror. Modig og fritt! Vi har nemlig så mye bra å tilføre verden rundt oss!

Amadeuzs Animale vurderer om han skal hoppe opp på tønna eller ikke...

Dagene som går...

 

Dagene som går gir oss ikke alltid det vi ønsker. Hva vi får av livets utfordringer varierer, og kan for mange oppleves både urettferdig og meningsløst. Vi prøver å gi mening til det meningsløse på ulike vis, og veien til fred med seg selv og omgivelsene, kan bli en strevsom og gjerne dyr affære.

 

Å reise til et til et mystisk tempel, eller en fjern fjelltopp for å finne seg selv, er som å reise over bekken etter vann. Å gnikke rumpa mot en stol i en frimenighet eller på en kirkebenk år etter år uten å ha en levende og personlig relasjon til personen Jesus Kristus, er heller ikke svaret på vår lengsel. Jeg er overbevist om at vi er skapt til å leve i frihet. Men i det øyeblikket vi bruker friheten vår til å opphøye oss selv over hverandre er vi blitt fanger på nytt, fanger av vår egen selvtilfredshet. Selvtilfredshet er en stolthet som ikke gagner hverken oss eller andre. Selvtilfredshet er stolthet av den negative sorten og vi trenger å legge den fra oss. Den fører bare frykt med seg.

 

Å finne fredens vei, er ikke å danse på roser. Det er å granske sitt hjerte og plukke ut alt som reiser seg mot Guds visdom og holde det fram i lyst og si : "Se her Gud, ta det du! Jeg vil ikke være bærer av dette." Slike bønner hører Gud alltid på. Han gir den ydmyke nåde. Alltid!

Gislaug Paula Lillebø